Endelig har jeg fått sett litt på film!! DET har jeg savnet.
Eller... altså... jeg har ikke sett på film like mye som jeg har kastet meget lnage blikk bak min skulder når det ikke haar vært kunder i butikken. Og noen fåååå når det har vært kunder i butikken.
Men det er det få av en søndag morgen, så jeg fikk sett hele Narnia - Prins Caspian, en film jeg har gledet meg til å få sett leeenge. Og jeg ble så glad av å se den!! Trodde den skulle være mye dårligere enn det den var.. Jeg ble helt fengslet, gikk helt i barndommen til da jeg satt om natta og leste bøkene, og da jeg så den gamle BBC-serien fra 1989.
Og jeg ble rørt. Rørt til tårer. Nesten. Mot slutten, da Peter og Susan skjønner at dette var deres siste gang i Narnia fordi de er blitt for gamle, og motvillig aksepterer dette, da ble det for mye for meg!
Jeg begynte å tenke... Og det samme har skjedd med meg! Jeg har mistet den fantasien jeg hadde som barn. Den evnen til å tro så inderlig på noe, uten noen gang å stoppe å tenke eller analysere, bare tro og gjøre. Det er mange år siden jeg følte den samme magiske følelsen da jeg leste en bok som da jeg som liten leste Harry Potter, Den mørke Materien, eller akkurat Narnia. Jeg lever meg ikke fullt og helt inn i det på samme måte, jeg blir ikke så oppslukt at jeg glemmer å legge meg, glemmer å spise, glemmer verden rundt meg. Jeg blir ikke så glad i en bok, i personene i den, og ikke så frelst av historien, at jeg begynner å gråte når boka er ferdig bare fordi jeg må tilbake til mitt egentlige liv.
Jeg har blitt for gammel. Jeg er ikke i kontakt med den delen av barndommen min lenger.
Og derfor begynte jeg nesten å gråte da filmen var ferdig, for likt som Peter og Susan, kommer jeg ikke tilbake til den verdnen igjen. Den ligger bare åpen for de som fremdeles klarer å tro fullt og helt, uten å se seg tilbake og tenke.
Som Aslan sa, jeg har fått det jeg kunne ut av den verdenen, nå må jeg bruke det jeg har lært i min egentlige verden, nemlig den virkelige verden. Den med finanskrise, lekser, julestress, og uten store episke ting å sloss og leve for, men bare den evige rutinen med å stå opp, gå på skole og gjøre lekser.
Er ikke det nok til å få de aller fleste til å gråte?
I hvertfall alle de som også har levd seg så lykkelig inn i en fantasiverden at det gjør vondt inni deg når du skjønner at du har folatt den helt, og aldri kan komme deg tilbake....
6 kommentarer:
HVA I ALLE DAGER?!?! du er da ikke for gammel til det, nei langt ifra, problemet er jo at vi ikke har tid til det... men vent til vi ikke har lekser mer du, og du setter deg ned med neste fancy kule fantasyboka du skal lese (A song of ice and fire - ja det stemmer, den beste sereien EVER), så kommer det tilbake og du kan sitte hele dagen inni fantasiverden og kose deg! =D
You said it all..
So true.
OH OH OH.
men vi kan prøve;)
F:hehe. kan du da passe på å ta deg av meg når den tid kommer? sette meg ned med masse fantasy og skru av mobilen min slik at ingen forstyrrer meg og boka?
sånn en gang etter eksamen.
M: ja, du er enig? det er jo blitt sånn. men vi kan jo prøve;)
ikke no problem... tar deg med ut til hytta mi eller noe sånt jeg, også stjeler jeg mobilen din, også stikker jeg av! :P Da skal det godt gjøres å finne tilbake, og da er det bare å fantasere i vei!
gleder meg!
haha, minner meg om sånn russekidnapping. sånn "vi tar telefonen din og alle pengene dine, kjører de gut i skauen, gir deg en flaske vodka og ønsker deg god tur hjem før vi stikker av".
Legg inn en kommentar