Slow down, Lie down,
Remember it's just you and me.
Don't sell out, bow out,
Remember how this used to be.
I just want you closer,
Is that alright?
Baby let's get closer tonight
Grant my last request,
And just let me hold you.
Don't shrug your shoulders,
Lay down beside me.
Sure I can accept that we're going nowhere,
But one last time let's go there,
Lay down beside me
Oh, I've found, that I'm bound
To wander down that one way road.
And I realise all about your lies
But I'm no wiser than the fool I was before.
I just want you closer,
Is that alright?
Baby let's get closer tonight
Oh, baby, baby, baby,
Tell me how can, how can this be wrong?
Yeah, lay down beside me.
One last time let's go there,
Lay down beside me
10. februar 2011
Som å se på snø.
Det er skikkelig rart.
Det øyeblikket du innser at du har mistet en av dine beste venner.
Det sekundet det går inn for deg er det tusen ting som løper gjennom kroppen, fra øynene til hjernen til hjertet og til det stedet i mellomgulvet hvor det starter en støvsuger et sted som suger til seg alt og gjør det vanskelig å puste.
Men så blir det borte, øyeblikket.
Og med det, inn i støvsugeren, alle følelsene som vekkes når du tenker på minnene. All latteren som spruter ut når du tenker på den kvelden, omtanken du får nå du husker på den krisen, kjærligheten du føler når du ser den tekstmeldingen.
Og så er det liksom ikke mer. Det er der, men det er diffust, dvasst.
Det er som å se på snø gjennom vinduet. Du vet at det er kaldt, men du kjenner ikke kulden.
Det er ingen ting som egentlig har skjedd. Det er det som tar deg sånn på senga ved det, det at det plutselig bare var sånn en dag.
Ingen har ligget med han hun ene var forelsket i, ingen har sagt noe stygt bak en rygg, og ingen har meldt seg inn i FRP.
Det er er det viktigste som har forandret seg, det som man ikke kan få tilbake. Det som fikk dere til å bli bestevenner til å begynne med.
Personligheten.
Prioriteringene.
Målene.
Interessene.
De små tingene som sammen blir et helt menneske.
Et menneske som nå snakker et annet språk. Som bor i et nytt land med nye landsmenn som skjønner hva hun sier.
Et vennskap der det må diplomati for å få til en dialog, er et vennskap med mye snakk, få konkrete handlinger, og sosiale sammenkomster ene og alene for å kunne drikke seg full og snakke over hodet på den andre om hva som er viktig for deg.
Sånn som diplomati i virkeligheten.
Problemet med å oppdage noe sånt noe så sent, er at du ikke klarer å stoppe støvsugeren før den har sugd med seg alt, og da er det for sent.
Ja, man er lei seg fordi man har mistet en venn, en av de få som virkelig forstod deg. Men man nøler med å forsøke å gjøre noe med det. Og sjeldent gjør man det i det hele tatt.
Man ser vennskapet gjennom en rute, man vet at det er det, men man kjenner det ikke lenger.
Og begge vet det. Eller det føles i hverfall sånn. Men ingen gjør noe med det, man skjuler sin nye oppdagelese hver gang den andre tar kontakt eller man møtes på byen eller hos venner.
Og sånn som snøen, blir vennskapet man heller ikke klarer å føle gjennom ruta borte etterhvert. Smelter bort til ingenting. Vasker seg selv bort, og du vet at du er helt maktesløs nå det først begynner.
Så kommer våren, og med den spirer nye bekjentskaper du håper du får pleid godt nok til at de overlever den neste vinteren.
Men det gjorde du jo med det første også.
Det øyeblikket du innser at du har mistet en av dine beste venner.
Det sekundet det går inn for deg er det tusen ting som løper gjennom kroppen, fra øynene til hjernen til hjertet og til det stedet i mellomgulvet hvor det starter en støvsuger et sted som suger til seg alt og gjør det vanskelig å puste.
Men så blir det borte, øyeblikket.
Og med det, inn i støvsugeren, alle følelsene som vekkes når du tenker på minnene. All latteren som spruter ut når du tenker på den kvelden, omtanken du får nå du husker på den krisen, kjærligheten du føler når du ser den tekstmeldingen.
Og så er det liksom ikke mer. Det er der, men det er diffust, dvasst.
Det er som å se på snø gjennom vinduet. Du vet at det er kaldt, men du kjenner ikke kulden.
Det er ingen ting som egentlig har skjedd. Det er det som tar deg sånn på senga ved det, det at det plutselig bare var sånn en dag.
Ingen har ligget med han hun ene var forelsket i, ingen har sagt noe stygt bak en rygg, og ingen har meldt seg inn i FRP.
Det er er det viktigste som har forandret seg, det som man ikke kan få tilbake. Det som fikk dere til å bli bestevenner til å begynne med.
Personligheten.
Prioriteringene.
Målene.
Interessene.
De små tingene som sammen blir et helt menneske.
Et menneske som nå snakker et annet språk. Som bor i et nytt land med nye landsmenn som skjønner hva hun sier.
Et vennskap der det må diplomati for å få til en dialog, er et vennskap med mye snakk, få konkrete handlinger, og sosiale sammenkomster ene og alene for å kunne drikke seg full og snakke over hodet på den andre om hva som er viktig for deg.
Sånn som diplomati i virkeligheten.
Problemet med å oppdage noe sånt noe så sent, er at du ikke klarer å stoppe støvsugeren før den har sugd med seg alt, og da er det for sent.
Ja, man er lei seg fordi man har mistet en venn, en av de få som virkelig forstod deg. Men man nøler med å forsøke å gjøre noe med det. Og sjeldent gjør man det i det hele tatt.
Man ser vennskapet gjennom en rute, man vet at det er det, men man kjenner det ikke lenger.
Og begge vet det. Eller det føles i hverfall sånn. Men ingen gjør noe med det, man skjuler sin nye oppdagelese hver gang den andre tar kontakt eller man møtes på byen eller hos venner.
Og sånn som snøen, blir vennskapet man heller ikke klarer å føle gjennom ruta borte etterhvert. Smelter bort til ingenting. Vasker seg selv bort, og du vet at du er helt maktesløs nå det først begynner.
Så kommer våren, og med den spirer nye bekjentskaper du håper du får pleid godt nok til at de overlever den neste vinteren.
Men det gjorde du jo med det første også.
Abonner på:
Innlegg (Atom)