I'll sleep when I'm tired: juni 2010

Solen skinner. Verden er gul. Varm. Rundt meg er det jorde på jorde på jorde med korn, akkurat høye nok til at jeg ikke ser mer av huset ditt enn taket. I går lekte vi gjemsel der, blandt stråene. Det blir nok ikke faren din så glad for til høsten.

Det er tidlig, det er fremdeles ganske stille. Men det er det jo alltid.

Bare lyder av oppvask og barn som leker, og en bil i ny og ne.

Det lukter grønnsåpe, noe som betyr at nå drar vi snart.

Pia pakker det siste i bilen, voksenutgaven av tetris. Det er vel ikke lenge igjen før Knut begynner å gråte nå, han skjønner vel snart at han skal inn i setet sitt, og ikke kommer ut på en stund.

Jeg ser utover jordet, strekker halsen heeelt opp, kanksje du ser meg da?

Jeg rydder lekene inn i boden. Prøver å bråke mest mulig, sånn at lyden bærer over kornet og til det røde huset. Vogna, dukkene, spadene. Ett år til neste gang. Bilene. Bøttene. Balltreet. Vogna settes inn først, jeg har dårlig samvittighet.. Jeg har jo ikke sagt i fra.

Men nå er klokka snart ti. Jeg ser utover jordet igjen.

Verden er gul. Varm.

Nå er vi klare. Knut har sovnet, og Peder har fått eplebiter og Farris i baksetet. Pappa fyller vann i sportsflaskene, og jeg krabber inn til setet i midten. Jeg bil fort bilsyk, men når jeg sitter i midten ser jeg ut frontruta, og da pleier det å gå bra.

Men nå er jeg litt kvalm allerede. Jeg føler meg slem. Klump i brystet.

Jeg vil at vi bare skal kjøre nå, fort. Kjenner på meg at klokka er for mye, og det er alt for sent å snu nå.

Det er alltid trist å dra. Forlate den lille bobblen, dra tilbake til den virkelige verden. Men mest fordi det er ett år til neste gang.

Vi kjører ut på den lille veien. Snart klar bane nå, bare litt igjen. Klumpen i brystet vrir på seg. Gult støv virvler opp rundt dekkene, og blander seg med gult lys. Gult korn.

Det tar en stund før jeg prøver å se over kornet igjen. Jeg vet at nå går det helt fint, nå sitter jeg så høyt. Snart ved hovedeien nå.

Oppover veien kommer det en jente gående. Guttekort blondt hår, nesten samme farge som kornet, men bare nesten. Syns å huske hun hadde på seg en liten sommerkjole, men jeg kan ta feil. Det er mange år siden nå.

Hun dytter på en dukkevogn. Smiler. Så stopper hun. Myser med solen i øynene inn i baksetet, tomt blikk, kroppen er liksom litt slapp. Lurer på hva hun tenker.

Det var siste gangen jeg så deg.

Før jeg vet ordet av det er vi ved enden av jordet, ved det røde huset. Også fortsetter vi hjem.

Nå er ikke verden gul lenger. Solen treffer ikke kornet mer, bare trær og vei.

Pappa ringte på søndag. Han hadde vært på hytta i helgen, møtt på faren din. Husker ikke hva han heter er jeg redd.

Han sa at du hadde dødd i en bilulykke i fjor.

Du og kjæresten.

Det er over 12 år siden jeg så deg sist. Hadde nok ikke kjent deg igjen nå kan jeg tenke meg, med mindre du dyttet på en barnevogn i sommerkjole, med guttekort hår.

Men med en gang han sa det fikk jeg det minnet inn i hodet.

En gul verden. Nakken som strekker seg for langt over kornet. Klumpen i brystet, håpet på at du skal komme snart, før det er for sent.

Og bildet av deg i kjolen med vogna langs siden av veien. Omgitt av korn. Gult lys, nesten som en glorie.

Jeg vet ikke, kanskje denne nyheten har gjort noe med minnet om deg. Gjort det mer høytidelig, pyntet på detaljer. Vi har faktisk aldri snakket sammen etter den sommeren, så vi var jo ikke bestiser. Ingen av oss prøvde å se om den andre var hjemme neste sommer.

Men er det ikke det sånne nyheter gjør?

Pynter på det sterkeste minnet vi har av en person, sånn at vi skal huske dem bedre?

Tanken på at du er død. Den er rar. Død liksom. Borte. Lurer på hva du fikk oppleve før du gikk bort, hvordan livet ditt var. Hva du ville bli. Hva kjæresten din het. Om du tenkte på meg.

Jeg vet ikke hvorfor det er viktig for meg, men vit at jeg tenkte på deg.

Ikke ofte. Med mindre jeg gjorde narr av navnet ditt.

Men hvert år, når vi kjørte opp til hytta. Da så jeg deg, like klart hvert år. Med vognen din. Og sola i øynene. Guttekort hår. Tenkte på den sommeren. På de sene kveldene da vi plukket markjordbær og så på faren din fikse på jordet. På turen til stranda, da du turte å gå skikkelig langt ut på dypet. Smågodt fra Sverige i gresset. Turene langs veien med dukkevognene.

Men utover det, har jeg ikke ofret deg en tanke. Og sikkert vice versa.

Men faren din sa at hjemme, over sengen din, henger det visst et bilde av oss to fra den gangen vi var på stranda.

"Og det skal henge der for alltid".

I dag var det sol, noe som betyr at det ikke kommer en sjel innom jobben. Pluss at det er VM, så det kommer vikelig IKKE EN SJEL INNOM JOBBEN. Begynner nesten å tro at det er meg...

MEN, gjett hvem som kom innom jobben i dag? Hehe.

Svensken!!

Har ikke sett han på sånn et år nå. Han pleide å komme innom sånn hver gang jeg jobbet for å kjøpe snus, men å sluttet han med det. Tenkte han hadde dratt tilbake til Sverige eller no.

Men nu er han tilbaks! (Ja. Bøy dere i beundring over mine svensk-skillz)

Da han kom inn i butikken så bare "HEJ! Det var va lenge sen!" (igjen, ja, mad svensk-skillz)

"husker du mej?" :)

Selvfølgelig gjorde jeg det. Digge svensken. Nam på svensken.

Han jobber på en bar like ved, og i fjor nevnte han at det hadde vært hyggelig hvis jeg stakk innom en dag. Og tror dere ikke han nevnte hvor han jobber nå også. Sånn, i forbifarten liksom^^ Kule er at det er en sportsbar da, og man må jo se noen kamper på bar nå mens det er VM!!

Men ja, koselig å få tilbake en stamkunde. Men han har sluttet å snuse da. Røyker nå....

Så selv om det ikke skjer en dritt, så skjer det faktisk noe på jobb en gang i blandt også!

Koselig det, igrunn.