Blogging i timen del 1

På tirsdag var det revyfest. Det var i og for seg gøy det. Kim ble 18 år kl 12, så vi stoppa DJene og sang bursdagssang. Det var vel festens høydepunkt. Jeg hadde vors hjemme hos meg før vi dro på festen, siden jeg er sjef. Jeg liker egentlig ikke å ha slike sammenkonster hos meg, jeg liker ikke å ha fremmede mennesker i huset mitt. Jeg klarer ikke slutte å tenke på at folk går rundt og dømmer leiligheten min hele tiden. At sofaen er rar eller at dopapiret henger feil vei den dopapirgreie den henger fra. Det er veldig stressende!

Også føler jeg hele tiden at det er rotete. Og det plager meg! Så klart er det rotete. Men jeg tenker aldri over det. Med mindre det er fremmede mennesker hos meg...

Etter det gikk vi ut på en harry karaokebar i byen. Alle sang bortsett fra meg. Men så ble jeg så full at jeg sang jeg også. Jeg sang Britney. Jeg klarte å få noen ekle gutter til å spandere 4 runder på oss, i etterkant av at han ene allerede hadde spandert 3 øl på meg allerede. Det fikk jeg creds for.
De trodde de skulle få noe, men det fikk de ikke.
Jeg føler meg ikke slem.
Fordi hvis de tror at de får napp bare fordi de kjøper øl til meg og mine, så fortjener de at jeg lurer dem slik at jeg slipper å betale. De trodde at jeg var dum og blond. Men jeg var smart og blond. Jeg fiksa øl til alle hele kvelden. Og alt jeg gjorde var å spørre. Det var venninna mi som rota med en av dem, ikke meg. De var ekkle.
Noen mennesker er så dumme at det er underholdene. Disse mennene var det. De var dét og ekkle. Så ekkle at jeg virkelig vurderte å gi opp menn all over, og bli med de lesbiske jentene som kom og satte seg med oss hjem i stedet.
Men det gjorde jeg ikke. Jeg prøvde å praie en bil i gata, påstod at kjæresten til sjåføren ikke fikk være med fordi jeg kom dit først, men tapte den diskusjonen.
Det ble taxi hjem betalt av en lattermild mor som ikke lot meg gå på skolen til første time, siden jeg enda var full. Kanakas.