Torsdag kveld fra Blå

Det er torsdag kveld. Jeg får en melding om at det er konsert på Blå, 18 år. Hvem spiller? Familjen og Lars Vaular. Oh my fucking God. Jeg må dit.

Klokka tikker mot halv 9. Hvem skal jeg spørre? Frida er i London, Tessa hoster blod, og alle andre har eksamen. Balle!! Sender melding til Mari. Hun har teaterøving. LilleFrida krabber til slottet. Plutselig føler jeg meg veldig alene...

Jeg sutrer litt og klikker meg inn på youtube.

Tessa mener jeg kan ta med meg mamma, og selv om hun faktisk har lyst til å se Lars Vaular (som hun vet hvem er!), fant vi ut at det ikke kom til å skje.

Klokka er 21. 23.

Logger inn på face. Ingenting skjer der. Så oppdaterer Tine statusen sin.

SÅ KLART!!!

Sender melding til Tine.

Vi møtes på Bislett kl 22, etter at jeg måtte vekke naboen for å låne doen.

På Blå er det liv! Dette blir bra! Emilie er i hundre, for nå skal det snurres i skaller og danses!!

Køen går fort. Det viser seg å være fordi man måtte kjøpe billetter på forhånd, og vi var ikke de enseste som ikke visste det. Balle. Blir momentarily bipolar, og bytter fra nær orgasmisk glede til suicidal...

Klokka er 22. 30. Kvelden er ødelagt. Så kommer *trommevirvel* Kasper ut av det blå!!! Hakk i hæl følger Mossige. Masse klemmer og hvordan går det. De har smisket med dørvakten og kommer seg inn. Vi prøver på det samme uten hell. Føler at jeg er i bakventland, og svelger en stor trang til å belære dørvakten i riktig hvem-som-får-snike-i-køen-etikette...

Tine måtte gjøre det samme, men står der lenge nok til at han skjønner at hun bør du ikke messe med. Hah!

Blir henvist til billettluka til Ingensteds. Kvelden er ødelagt, og vi trenger et sted med bar. STAT.

"Så.... hva skjer her i kveld da...?"

"Jo, vi har en konsert litt senere i kveld."

"Jasså... Ja, hvor mye koster det a?" *Skeptisk*

"Det koster 100 spenn."

"Ja... Hvem spiller da?"

"Det.. Det er en Lars Val.. Vaaaaular?"

"HVA?!?!?!?! Han spiller HER? Lars Vaular spiller HER?! For hundre spenn?!?!"

"ja?"

"Sweet."

Så da var kvelden faen meg reddet!!

To glass rødvin og en øl senere begynner klokka å nærme seg 12. Ingen ting har skjedd. Men superbloggerne og de smertefullt hippe vennene deres er på plass. De smiler ikke. De er for kule til å smile kanskje. Eller så er de like lei som oss av å vente. Tror faktisk det er det det er.

En jente på max 16, i tights og med kamera hengende fra håndleddet, er i festhumør og danser og vrikker på dansegulvet med to venninner. Ingen andre er helt med på den...

Tine er litt redd, for det var en dame som la an på henne, gjennom meg, i baren.

"hvis noen spør så ER du faktisk kjæresten min, Emilie... Plis?"

Så kommer Kasper bort igjen, denne gangen med Petter. Petter er musikkjournalist nå, så han er dritkul. Vi snakker en del om alt, også mister vi dem.

Men det går bra for konserten begynner. Klokka er over 1 tror jeg.

Pulsen stiger. Hjertet banker. Smilet blir større og større. Armene til værs!!!!

Merker at jeg er på konsert med hippe folk... Ingen danser. Folk står stille, svinger litt fra side til side, nikker til rytmen, evt. tramper litt med en fot. Alle er så forbaska kule! LAME!

Vi fniser og går lengre fram. Nesten helt foran, faktisk. Der er det fullt av unge, pynta wannabe-hippstere med stjerner i øynene og EN tanke i hodet. Fucking groupies^^

Røykmaskinen tar av, jentene gliser og sloss om oppmerksomheten til en litt flau artist.

Tanken slår meg at vi alle er der for samme grunn. Alle venter på det samme, det ikke er sånn hele konserten kommer til å være. Det er ikke BARE fordi de er kule at de står stille.

Så sprer det seg et gledesrop gjennom salen. De første 2 sekundene av sangen er nok. Armer flyr i været, føtter letter fra bakken i takt. Det er stemning. Sykt bra stemning.

Jeg snur meg, ser på folka jeg danser med. Alle er i lykkesrus. Det var dette vi ventet på.

Flere, meg selv med dem, har et lite smil om munnen. Vi er litt flaue over, men syns det er helt greit, at dette er den eneste sangen vi har hørt på den nye skiva. At dette er eneste grunnen til at vi er her.

"RETT OPP OG NED HØR KA EG HAR Å SI!!"

Alle synger med. Jeg snur meg. Tine kan ikke sangen. Men det driter hun i, synges skal det uansett. Vi hopper. Vi danser. Vi kaster på håret. Akkurat nå er alt perfekt, helt perfekt.

"KRIMINIMINIMINEL!"

Jentene foran tar av, jakkene er kastet og hendene begynner å bevege seg strategisk innover scenen. Vaular beveger seg like strategisk mot sidene av scenen.

Eid.

Jeg møter øynene til en jente ved siden av meg. Vi bånder. Vi ser på jentene foran og ler. Vi ser på Lars Vaular og gliser. Så kommer refrenget og vi skriker ut mens vi hopper i takt og ler samtidig. Begge visste liksom at dette var den eneste sangen den andre kunne, og det var helt greit. Vi var ikke kule nok til å late som at vi har fulgt karrieren hans lenge. Og det var ganske kult.

Samholdet i salen er til å ta og føle på. Vi danser sammen, vi roper sammen, vi svetter sammen. Dette er Tryvann for hippstere. (Men det var dårlig med glow sticks... Neste gang!)

Det synges om alenemødre og røykmaskinen spytter ut en siste sky, for effektens skyld tenker jeg, for det var way to much på gulvet allerede.

Så var det ferdig. Ikke konserten, men øyeblikket. Det de fleste var der for. Lykkerusen dabber av. Jeg merker plutselig at jeg er andpusten. Folk går tilbake til å nikke til rytmen. En guttegjeng finner fram ølflaskene de hadde gjemt på siden av scenen. Jentene foran tar på seg jakkene igjen og flere innser at slaget er tapt, men noen tapre er fast bestemt på å stå der til siste slutt.

Flere merker røyksuget og sniker seg stille ut. Tine fniser over at Charlotte Thorstvedt står bak oss og ser dødsforelsket ut.

Vi blir til siste sang, som er sang nr 4. Ikke lengste konserten nei.

Ikke den beste konserten heller. Vet at han kan mer på scenen. Men det er grenser på hva man klarer på 4 sanger da. Og jeg fikk alt jeg trengte. Så når vi til slutt går har jeg intet udanset.

Ved scenen møter vi Mossige. Danser litt til random musikk. Eller, vi danser en del faktsik. Tine er i sitt rette element.

Utenfor møter jeg ingen ringere enn Miriam. RANDOM!

Danser litt mer. Møter flere kjente, og jeg merker at dette har vært den beste kvelden på lenge.

Tine fikser bonger til en gratis drink. I baren ser hun Lars Vaular og dytter meg mot ham.

Dumme meg ser ikke hvem det er før jeg har rettet meg opp fra fallet, og hele planen går i vasken. Men takk for at du prøvde ;)

Og så var det ferdig. På ordentlig

Alle står utenfor, og det er den vanlige "hva skjer nå? hvor skal vi dra? hvor skal dere? Er det plass til en til?"

Petter og Kasper har nach, så jeg henger meg på der. Noe som tilsier at både Tine, Miriam og hennes to venninner også må bli med.

Så ombestemmer jentene seg, og vi stikker til Tine i stedet.

Med Magnus, som tok dibbs på russen.

Latterlig morsom kveld. Med naboer med aviser, eventyrstund, fingerhekling, chatroulette, og den om kalven, lammet og breiflabben.

Noen som har hørt den?

Kommer meg hjem i 5 tiden neste morgen. Svett og ekkel, sår i halsen, og med et smil om munnen. Beste konserten på lenge. Eller egentlig ikke. Men den stemningen under "Rett opp og ned" var helt syk! Eller kanksje det bare var meg, jeg vet ikke. Var nok en god blanding.

Det å oppleve yndlingssangen din live er en ting. Men når du er der med masse folk i helt samme situasjon; som bare vil danse til den feteste sangen for tiden, som egentlig ikke gjør sånn men som bare slipper seg løs og tar helt av, så er det helt ubeskrivelig. Stemningen, følelsen av komplett lykke, det var bare helt... WÆÆÆÆ!!!

Det var det det var.

Det var ubeskrivelig bra.